Texts
ORNAMENTET SOM OPTIKK
Av: Wenche Volle
Poste Restante er tittelen på Kari-Britt Kjerschows seneste kunstprosjekt. I dette prosjektet inngår en serie collager der ulike fotografier er montert sammen. Sammenstillingen aktualiserer hvordan bilder virker på hverandre og hva vi som betraktere ser. Poste Restante er betegnelsen for den praksis der postsendingen blir liggende på postkontoret til den blir hentet av adressaten. Poste Restante muliggjør å motta post over hele verden uten en fast adresse. Det er lett å forestille seg post som samler seg opp og som kanskje aldri blir hentet. Blant post inngår postkort, de utgjør en viktig del av vår billedkultur og utgjør en drivkraft i Kjerschows billedprosjekt. Postkort fra steder hjelper oss å huske hvor vi har vært, samtidig som de ønsker å gi et bilde av byer, land og mennesker på en fordelaktig måte. I Kjerschows Poste Restante inngår et arkiv av bilder, det være seg postkort, bilder fra media, arkitekturbilder, kunst, filmbilder og private fotografier.
Kjerschows Poste Restante er et visuelt prosjekt. Det handler om hva kunstneren har sett og hva vi som betraktere ser. Bildene virker på hverandre og de virker tilbake på oss. I sammenstillingen av bilder, her i hovedsak diptyker (sidestilling av to bilder), inntreffer overraskende visuelle korrespondanser. Virksomme i disse korrespondansene er bildene av den franske kunstneren Sonia Delaunays (1885-1979) tekstiler. Kjerschow benytter bilder av Delaunays mønstrede tekstiler til å lede oss inn i et billedunivers. Sonia Delaunay er født i Ukraina, men vokste opp i St. Petersburg. I 1905 kom hun til Paris og ble en del av det kunstneriske avantgarde-miljøet rundt poeten Gauillaume Apollinaire. Hun giftet seg med Robert Delaunay og sammen ble de representanter for kunstretningen Orfisme. Retningen kjennetegnes ved sine sterke farger og geometriske former, og betraktes som et steg i utviklingen fra kubisme til abstrakt kunst. Farge og form blir oppfattet som meningsbærende i seg selv og blir knyttet til forestillingen om hvordan former påvirker hverandre når de stilles ved siden av hverandre. Prinsippet har parallell til fargeteorier eksempelvis innen pointillismen praktisert av blant andre George Seurat der prikker i primærfarger plassert ved siden av hverandre på lerretet virker på hverandre og mikses i betrakterens øye. Delaunay arbeider parallelt med maleri, tekstil, klær, design for teateret og møbler. Beretning om hennes lille sønns teppe vitner om en sammenveving av kunst og liv. Hun forteller at hun i 1911 ville lage et teppe i lappeteknikk til sin nyfødte sønn, inspirert av teppene hun hadde sett hos de russiske bøndene. Da teppet var ferdig minnet mønsteret henne om kubistiske komposisjoner. Babyteppet inspirerte til å applisere denne metoden til andre typer objekter og maleriet.
I Kjerschows collager danner Delaunays abstrakte mønster en optikk eller et mønster vi ser de andre bildene igjennom. Dette kommer blant annet til uttrykk der Delaunays mønster sidestilles av et fotografi av eksminister Manuela Ramin Osmundsen. Delaunays abstrakte røde, blå, sorte og hvite mønster får et visuelt gjensvar i bildet av Ramin Osmundsens røde jakke og den svart/hvite mikrofonen som rettes mot henne. To vidt forskjellige verdener møtes og danner visuelle forbindelser. Disse ekkovirkningene danner kjernen i Kjerschows visuelle prosjekt. Hun leder subtilt oppmerksomheten mot uventede visuelle korrespondanser. Slik ansporer bildene oss til å se noe vi ellers ikke ville sett. Sidestilling av ulike bilder eller objekter er en kjent metode innen kunsten, tilhørende en surrealistisk praksis. Det handler om å forstyrre en opprinnelig orden, for om mulig å generere nye inntrykk, ny mening.
Nærbildene av Delaunays mønstre peker mot en interesse i Kjerschows kunstnerskap for ornamentet. Ornamentets har en sentral rolle i dette fotoprosjektet, men kan også sees i sammenheng med Kjerschows malerier. Malerier i ulike formater der et mønsteret dekker flaten. Mønsteret brer seg over lerretsflaten som små repetitive blomster eller ruter mot hverandre. Bildene gir også assosiasjoner til tekstil, klær og mote. De balanserer mellom abstraksjon og figurasjon, og de aktiverer blikkets gang over flaten.
I det siste tiårets kunst, design og arkitektur ser vi en fornyet interessen for ornamentet. Modernismen avviste som kjent ornamentet innen arkitektur og kunst. I 1910 holdt arkitekten Adolf Loos foredraget ”Ornament og forbrytelse” der han fordømmer historismens og Art Nouveau arkitektenes bruk av ornamenter. Foredraget som la grunnlaget for en av Loos’ mest berømte tekster ble tatt til inntekt for modernismens kritikk av ornamentet. Loos’ kritikk av ornamentet må ses i sammenheng med de sterkt ornamenterte fasadene i Wiens Ringstrasse og historismens imitering av ulike historiske stiler. En moderne stil for en moderne tid måtte, ifølge Loos, søkes bak fasadene, bak ornamentene. En moderne stil springer, slik Loos så det, ut av de moderne livsformer.
Ornamentet utgjør en del av maleriets strukturelle historie og ligger til grunn for utviklingen av det abstrakte maleriet i det 20. århundre. Kunsthistorikeren Alois Riegl (1858-1905) var opptatt av ornamentets genealogi og så en kontinuitet i den ornamentale utviklingen fra den egyptiske lotusen via palmetten, akantusen til den arabiske arabesken. Han knyttet denne utviklingen til menneskets behov for mønster og symmetri, samt ønske om å forene ulike elementer innenfor en orden. Denne orden var imidlertid verken hierarkisk eller lineær. Ornamentet samler opp i seg estetisk kunnskap og utsier noe om hvordan vi som mennesker forholder oss til verden. Dette tiåret har manifestert en tilbakevending til ornamentet og til mønsteret innen kunst, design, film og teater. Filmen Alt om min mor (1999) av filmskaperen Pedro Aldámovar er et godt eksempel i så måte. I filmen utfoldes ulike mønstre og ornamenter gjennom interiører, møbler, gjenstander, tapeter og klær. Lignede eksempler på en tilbakevending til mønster og ornamentet i den kontemporære kunsten er svenske Jockum Nordströms mønster for porselenservice, japanske Takashi Murakami som arbeider for motehuset Louis Vuitton og Gabriel Orozcos ornamentale sirkelmalerier.
Poste Restante visuelle korrespondanser viser seg blant annet i parallellen som opprettes mellom utsikten fra en båt og utsikten gjennom et bilvindu, der vindusrammen virker som sammenbindende element. Hav og motorvei får en nesten underlig sammenfallende likhet. Likeledes diptyket der Delaunays blå og hvit mønstrede tekstil danner ekko til bildet av den asiatiske kvinnens, linjen i hennes sittende positur og rissekkenes blå og lilla skrift. Møtet mellom ulike arkitekturbilder, bilder av rom, der linjen i biljardbordet løper videre i det modernistiske interiørets forhøyede gulv. At mennesker i rom oppfører seg forskjellig er påfallende, her kommer ulike former for kontemplasjon til uttrykk i kvinnen som sitter lent mot veggen mot guttens tenksomme positur. Den vakre kvinnen i bassenget sidestilles av et utsnitt av et landskap med en ball i et tre. Ballen får form som et hode eller et øye som ser. Et blikk som møter oss og oppretter en forbindelse til kvinnen som ser. Bildet av kvinneansiktet ved bassengkanten flyter sammen med de bølgende linjer i Delaunays mønster og leder ut i et fragment av en kvinne med mønstrete kåpe. Bildet er gjenkjennelig og tidstypisk. Hvem kvinnene er blir underordnet en drømmende stemning. Bildet av paret på balkongen viser nærheten mellom modernistisk arkitektur og Delaunays tekstiler.
Poste Restante viser gjennom sine sammenstillinger av ulike bilder til forflytninger i tid og rom. Ved å blande private med kollektive bilder griper Kjerschow inn og bidrar med en egen fortolkning av bilder, steder og arkitektur. Kunsten og livet vikles i hverandre, i Poste Restante oppretter ornamentet visuelle korrespondanser mellom dagligliv og kunst.